Denne søndagens evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 16. kapittel:
16 «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» 17 Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? 18 Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» 19 Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? 20 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. 21 Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. 22 Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.»
4.søndag i påsketiden bringer med seg en evangelietekst hvor Jesus betoner mellomrommet. Tiden før det som en gang skal komme. Der er vi. Jesus bruker et bilde av en kvinne som skal føde. Hun er engstelig, men når barnet er født, har angsten og smerten blitt vendt til glede.
Som mann har jeg ingen referanseramme til fødsler. Men for menn og kvinner som ikke har født kan vi allikevel prøve å leve oss inn i metaforen Jesus bruker. Livet gir oss utfordringer som vi må stå i, som skaper smerte, men som også potensielt kan være kilde til vekst, nytt liv og nye muligheter.
Når jeg skriver dette så vet jeg som prest at dette fortoner seg veldig ulikt fra menneske til menneske, og jeg har møtt mange mennesker som ikke klarer å velge lyset og som ikke erfarer at smerten kan vendes til glede. I evangeliene møter vi mennesker som lever tett på Jesus og som lyttet til hans ord, men allikevel lot det overveldende mørket skylle over seg i møte med Jesu lidelse og død. Oppstandelsen, den endelige seier over døden og mørkets krefter, har vi tilgang til på grunn av at noen trassige kvinner så og trodde og valgte å fortelle videre. Ingen som har lest fortellingene om Jesus kan ta lett på det mørke og den angsten som også rammet Jesus hardt og brått. Ingen har rett til å ta lett på andres mørke og å komme med lettvinte løsninger. Å være kirke er å stå sammen med mennesker, i lys og mørke, i storm og stille. Det har livet lært meg som prest. For all del, jeg tror på lyset, jeg tror på oppstandelsen, men jeg tror også at mellomrommet mellom mørket og oppstandelsen er en tid som fortoner seg ulikt for oss mennesker og som først og fremst fordrer et radikalt nærvær. Å våge å være der sammen. I mellomrommet.
Jeg har vært så heldig at jeg har fått være prest i vakreste Nordland, og flere ganger har jeg gjort tjeneste i Gildeskål hvor salmedikteren Elias Blix ble født. Salmen «No livnar det i lundar» er en hyllest til våren, den nærmest eksplosive kraften som finnes i naturen og som viser seg plutselig og egentlig like uventet. Elias Blix blir kalt for vårens dikter. Og våren er ikke bare et naturmotiv i diktningen til Elias Blix. Det peker selvfølgelig mot den evige vår, det kristne håpet hvor Gud blir alt i alle.
I møte med søndagens evangelium fra Johannes synes jeg vi skal finne fram Norsk Salmebok og stemme i for oss selv, eller sammen med dem vi bor sammen med.
Alt godt
Mvh
Gaute Granlund
Vikarprest St. Hanshaugen sokn.
844 No livnar det i lundar
Tekst: E. Blix, 1875
Melodi: L.M. Lindemann, 1875
No livnar det i lundar,
no lauvast det i li,
den heile skapning stundar
no fram til sumars tid.
Det er vel fagre stunder
når våren kjem her nord
og atter som eit under
nytt liv av daude gror.
Guds kyrkje lysa skulle
som høgt på berg ein stad,
med sumar utan kulde
og utan solarglad
Guds ord vel alltid lyser,
den sol gjeng aldri ned.
Det hus som Anden hyser,
ligg støtt i ljos og fred.
Du vår med ljose dagar,
med lengting, liv og song,
du spår at Gud oss lagar
ein betre vår ein gong,
Då me med vigsla tunge,
med kjærleik heil og klår,
alt utan brest og sprunge
skal lova Herren vår!